The Rolling Stones – No.2 (LP)

The Rolling Stones er et britisk rockeband som ble startet etter at Brian Jones (1942-1969) satte inn en annonse etter musikere å øve med i bladet Jazz News i mai 1962, en annonse Ian Stewart (1938-1985) svarte på. Noen dager senere ble de gamle skolekameratene Mick Jagger (f. 1943) og Keith Richards (f. 1943) med. De hadde gått på barneskole i Dartford sammen, men hadde mistet kontakten. Da de tilfeldigvis møttes igjen på en jernbanestasjon i 1961, ble Richards fascinert av blues-platene (Chuck Berry og Muddy Waters) Jagger holdt i hånden.

Brian Jones fant på band-navnet, som han hentet fra Muddy Waters' låt «Rolling Stone» fra 1950 og fra en verslinje i sangen «Mannish Boy».

De hadde sin første konsert på Marquee Club i London 12. juli 1962. Brian Jones, Mick Jagger, Keith Richards, Ian Stewart og Dick Taylor (f. 1943) (startet The Pretty Things i 1963) opptrådte da.
Hvem som spilte trommer er omstridt. Noen kilder hevder det var Tony Chapman, andre Mick Avory (f. 1944) (senere trommis i The Kinks). Blant dem som hevder det var Mick Avory, er Keith Richards i sin selvbiografi Life (2012). Blant de som hevder det ikke var Mick Avory , er Mick Avory selv, som har svart i intervjuer at han kun var på et par øvinger med bandet.

Bassisten og trommeslageren ble kort tid etterpå erstattet av henholdsvis Bill Wyman (f. 1936) og Charlie Watts (1941-2021).

Gruppen var i begynnelsen inspirert av amerikansk rhythm & blues. De startet som et coverband. Men utover i 1964 og 1965 begynte Jagger og Richards å skrive egne låter. Fra og med januar 1965 er alle singlene skrevet av dem, og fra 1966 også albumsporene. Med singelen «(I Can't Get No) Satisfaction», utgitt i mai 1965, fikk gruppen sin første nummer én-låt og slo gjennom for fullt i USA.

Gruppens manager, Andrew Loog Oldham (f. 1944) var ansvarlig for bandets image som et rufsete svar på The Beatles. Han var også ansvarlig for at pianisten Ian Stewart havnet i bakgrunnen, fordi han angivelig ikke skal ha passet inn i gruppens image. Stewart fortsatte likevel å spille med gruppen, både på plater og konserter, helt frem til sin død i 1985.

I mai 1963 signerte Stones kontrakt med Dick Rowe hos Decca Records i Carnaby Street. Rowe hadde året før sagt nei til The Beatles etter prøveinnspilling. The Beatles som de alltid hadde et godt forhold til, hadde anbefalt dem. Selv mente Stones at de fikk kontrakt med Decca Records rett og slett fordi selskapet tidligere hadde sagt nei til Beatles, som da gikk til EMI i stedet. En slik tabbe hadde ikke Decca råd til to ganger.

The Rolling Stones har fra 1964 vært et av de mest innflytelsesrike bandene innen rocken.

Mick Taylor trakk seg kort tid før innspillingen av "Black and Blue" startet, og innspillingen av dette albumet fungerte samtidig som audition for å finne Taylors erstatter. Valget falt til slutt på Ron Wood (f. 1947) fra The Faces. Da Wood begynte å spille med The Rolling Stones i april 1975, var han fortsatt et medlem av The Faces. Dette bandet sluttet å spille året etter, og Wood ble kunngjort som fast medlem av Stones den 20. mai 1976.

I 1993 trakk Bill Wyman seg, og bandet valgte å fortsette som kvartett. Me Darryl Jones (f. 1961) (tidl. bassist for Miles Davis, Sting, Eric Clapton, Madonna, Peter Gabriel m. fl.) ble med som bassist mer eller mindre fast siden, men har aldri fått status som fullverdig Stones-medlem.

Bandets foreløpig siste utgivelse er "Hackney Diamonds" (2023). Albumet inneholder de to siste sangene Charlie Watts spilte inn med bandet før hans død, også den tidligere mangeårig bassist Bill Wyman spiller på et av sporene.

The Rolling Stones har gitt ut: 24 studioalbum, 10 samlealbum, 22 konsertalbum og over 400 singler og Ep-er.

VG+/VG

Sjanger: Rock, Blues
År: 1965/1976